HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.9-12) *Sigve Lauvaas

Høst i fjellet-ill.

LØNNEBLAD

Høsten tegner med skarpe farger,

Med gule lønneblad,

Og rød-sprengt bjørk i åsen.

Himmelen maler skyer

Og tegner landskapet i høst

Med tusen farger, nyanser av alt.

Glad sitter fuglen og speider.

Her er mat nok for alle.

Frøet er gjemt i fykende møllevind.

STRAND

Den myke stranden

Dekkes av vinger, av sand og skjell.

Vinden suser forbi

Og svinger seg varsomt i dansen.

Båter peker mot land.

Det er tid for en pause i fjøra.

Og landsbygda åpner sitt ansikt.

Her hører jeg til.

Årblader kiler i sjøen og vekker mitt vev.

Det er tidlig morgen ved stranden,

Og fergemannen er ute

Og speider sitt gamle garn.

Det stiger en sol i min åker.

Havet er rolig, og fuglene tier mot dag.

Landsbyen våkner i morgenlyset

Og i duften av nybakt brød.

  

INNERST

Jeg snakker ikke med noen,

Men innerst har jeg en drøm -

Å bli sett og hørt.

Jeg dikter til de stumme og døve,

Og kjenner ingen anger ved det.

Innerst har jeg det bra.

Jeg går tur på gamle stier,

I fjell og skog.

Og snakker om noe jeg bærer

Innerst, når været gir varme og lys

For mine trette ben.

Innerst har jeg en sang.

Og jeg synger ofte om eventyret

Å vokse opp i en avstengt bygd,

Uten pc og internett, uten kjennskap

Til verden utenfor.

Men jeg har en drøm –

Å bli sett en dag.

HIMMEL

Himmelen er stor og rund.

Den seiler som en stjerne i rommet,

Og vekker oss til å se ødemarken.

Rundt omkring reiser kameler

Og alle slags dyr - på vei til Noas ark,

For å redde sitt liv fra hunger.

Himmelen snakker til oss

Om en åpen dør, om stillhet og fred,

om en moden kornåker -

Så langt øye kan se, og en gul stjerne

Som viser vei til de levendes land.

VÅR

Våren lar seg ikke stoppe.

Med små hullete jeans går ungjentene

Og sprader i parken.

Tomheten lyser i latter og dans.

Og alle pakker for en svømmetur.

Ungpikene svømmer i parken

Som ender og gjes.

Menneskene applauderer vårens glade latter,

Og korter inn på kjoletøyet.

Ungjentene synger våren, som tulipaner

Og vekker oppsikt.

Guttene galopperer hensynsløst

Og tråkker i gresset, så småfuglene må fly.

De hekker på en grein, og kommer tilbake

Med små vifteformede propeller.

De sprader i vannet, og fontenen lyser

Når ungjentene går forbi.

SMÅSTEIN

Hun samler småstein fra kilden

Og legger dem tett

Så hun kan kjenne varmen.

Poppel og lyng vokser vilt i skråningen

Opp mot fjellet, der bekken sildrer

Og geitene tripper og ler.

Hun tenker på han – som bare gikk

Og aldri kom tilbake.

Nå legger hun småstein i bedet,

Og tenner et lys for kjærlighet.

LANDSKAP

Mitt landskap har mange kilder.

Jeg vil bruke disse kildene til glede

For noen som trenger vann.

Kvinnen gikk til brønnen etter vann,

Og jeg har overflod.

Landskapet flyter av melk og honning.

Vi skal ikke dø, men leve

Med kraft fra vannets klare kilde.

Landskapet skal åpne seg i jubel

Når alle kommer hjem til slutt.

TRØST

Trøst mitt folk, trøst

Gamle og syke på veien

Som strever med det jordiske.

Vi lever ennå i et hylster.

Snart skal seljefløyten komme ut.

Da vil tonene bruse i landskapet,

Og de utvalgte vil finne hverandre.

Trøst mitt folk.

Blinde ser, og lamme kan gå.

Villgraset får ny kraft, og ørken blomstrer.

Fanger får frihet, og våpen blir redskaper

Til den store kornhøsten.

Vi lever ennå en tid.

Noen føler seg bortglemt, og fortviler.

Men lysets øye ser alle,

Og ingen har noe å frykte

Som elsker sannheten i dag. 

Høst2-ill.