 |
| NOrsk-natur-ill. |
SER DU
DET?
Slektskap
gir ingen rett til byen.
Gateadressen
kan deles i ABC.
De
forandrer på fasaden og bor tettere.
Alt går
an i dag.
Med nye
lover kommer nye tider.
Navn
forandres til et fremmed språk.
Gammelt
bekjentskap smuldrer.
Kirkegården
blir til en getto.
De som er
igjen kan bare drømme.
De prøver
å beskrive historien,
Og
gjenstandene blir delt.
Men ingen
retter hendene i været
For
fremmedarbeidere og en ny tid.
Nåden er
tillagt alle mennesker,
Og ingen
trenger å bekymre seg.
Der
finnes en plan for utvikling
Og en
plan hjemstavnsrett.
Vi hører
alle til i denne byen,
Og må
forsørge våre barn med glede,
Så verden
kan løfte seg i lyset
Av en
fullkommen stjerne.
TENKE
Tenker du
ofte på de andre
Som ikke
har alt?
Tenker du
på kirkegården,
Som ikke
har rom til flere?
Tenker du på et bekjentskap
Tenker du på et bekjentskap
Som var
noe mer, mens tiden lever
Som en
kraft i blodet?
Drømmer
du om ansikter, masker,
Fasader
og språk
Som
danser i gatene, og vekker deg
Til å se
de fremmede
Som ikke
har noe sted å bo?
Drømmer
du om et nytt liv?
FØR
Før levde
folk bak steiner og trær.
De måtte
arbeide tidlig og sent
For å
rekke livet,
Som
gjerne bare var noen år.
Hvor
mange vintrer menneskene levde
Før
femtenhundretallet,
Er en
gjettelek.
Ingen har
klare bevis.
Før levde
folk av å stelle øks og spyd
For et rikelig
bytte.
Som ørn
og gribb lekte de i skogen,
Og sanket
ved til bålet.
Hvor
lenge barn var barn, vet vi ikke.
Men alle
ble voksne fort,
Og måtte
ut i livet – for å brødfø familien.
Det
gjaldt å holde på sine grenser.
TIDEN
Nå ringer
tiden.
Hver dag
har et budskap.
Sekunder,
minutter ringer i bjeller.
Det
haster å gjøre seg klar
Til den
store vandringen.
Som
sandkorn flytter menneskene
Over hele
jorden.
De tar
navnet med seg og flytter
Hit og
dit i en blå virkelighet.
Som
sanddyner holder de utkikk
Til
verdens millioner.
Alle er
på vandring, og søker vinduskarmen.
Alle vil
se, og oppleve noe nytt.
De klamrer
seg til hverandre,
Og
misforstår ofte retning og mål.
Derfor
blir mange etterlatt i mørket.
MENNESKENE
De
strever,
Og er seg
selv nok.
De bygger
høye hus,
Og bruker
tiden til mat og klær.
Men noen
studerer skriften,
Og blir
opplyst, som Salomo.
Noen tar
på seg halskjeder
Og lever
lykkelig –
Med navn
og adresse.
Likevel
er verden delt
Av
fattige og rike.
Hvem som
får arve jorden
Er en
annen sak.
Det
gjelder å leve mens vi lever,
Og lytte
til vise ord.
Det
gjelder å ha de rette forbindelser,
Mens det
ennå er tid.
LIVET
Dette
ufattelige livet
Har sin
forklaring i målet.
I
begynnelsen var Edens hage.
Kilden
til alt liv voks ut av et tre.
Frukten
forandret verden
Til en
oase for kjærlighet.
I dag ser
vi restene.
Livet
henger i en tynn grein,
Som aldri
kan vare evig.
Men, det
ufattelige livet
Kan
påkalle navnet, ordet, lyset
Til en
evig forvandling i dag.
TIDEN
Tiden er,
og Gud er.
Vi hører
musikk i trær og fjell.
Livet har
gjort sitt inntog.
Omstendigheten
bølger i rommet.
Virkeligheten
søker menneskene.
Som en
magnet, drives vi
I tidens hjul
fra dag til dag.
Vi vokser
til en kraftfull vår,
Og
forelsker oss,
Og flyr
med stormfulle vinger.
Vår lykke
er å gripe fatt i tiden
Og bære
den som et smykke.
Vi lever,
og Gud har lovet
Alt i
kjærlighet.
Tiden er
romantikk og krig.
Krefter
sloss som strømmer i havet.
Vi hilser
den nye dag med fremskritt.
Tiden
holder livet i gang,
Og
orkesteret spiller flerstemt
I
gitteret av språk og lys.
Hver dag
er en gave til alle folk,
En
lykkelig fiolinkonsert,
Et nummer
for livet.
FØDT
Vi er
født, og er kommet til oss selv
Med
røtter og greiner.
Vi er et
frø som vokser,
Og vinden
tar oss med i en ny verden
Med veier
og torg.
Vi ser og
opplever våre søsken
Som en
del av alt.
Vi er
født til å komme gjennom nåløyet
Med en
fakkel for en ny tid.
Vi lever
for å opphøye lyset,
Som
løfter jorden til paradis.
 |
| Frodig vår-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar