 |
| Astrup-ill. |
KJÆRLIGHET
Noe
berører oss?
Om det er kjærlighet
Om det er kjærlighet
Som fører
slekten sammen,
Vet jeg
ikke.
Men noen
roper etter navn
Og
identitet.
De ser
etter linjer i slekten
Som kan
fortelle
Om
begynnelsen.
Jeg vet
at kjærlighet er en makt
Som bærer
over med alt.
Et klapp
på skulderen,
Kan redde
et forhold.
Det
berører oss,
Å bli
skilt fra våre kjære.
Om det er
i den tidlige vår,
Eller
sent om høsten.
Et brudd
gir dype sår.
MENING
Jeg sier
min mening,
Og du
sier din mening.
Vi løfter
hverandre i frimodighet,
Og
speiler den ene så lenge vi lever.
Ditt
ansikt stråler i vårt indre,
Og jeg
skriver et dikt
Om å være
ekte og ren som et lys.
Jeg roper
ut mine ord til alle
Som
velger å høre.
Det går
mot de siste tider.
Ta imot
Israels Gud.
BY
Storbyene
sloss i feber etter mat.
De store
hveteåkrene går i flammer.
Vi må
arbeide for folkets ve og vel,
Og aldri
glemme barnet.
Byen ser
etter åkerjord i fremmede land.
De vil
kjøpe seg avtaler for mange år.
Men tørke
og jordskjelv kan komme.
Og byen
mangler mat.
HVITE
FLEKKER
De hvite
flekkene på kartet
Er urørt
natur.
Hvem som
bestemmer hva,
Er ikke
viktig nå.
Hvite
flekker passerer revy.
Det vi
ikke vet
Kan skape
hodebry
For dem
som vil vite alt.
Tenk på
Afrika, og øyer i Stillehavet.
Vi
oppdager på løpende bånd
En hel
verden med hvite flekker.
Hvor er
Marco Polo, Roald Amundsen
Og
Fritjof Nansen?
Hvor er
Kolumbus i dag?
Vi må
snart tegne et nytt kart,
Der
veiene fra nord til sør
Er merket
av – med grensebom
For
utlendinger.
Vi må ha
strengere kontroll
Av visum
og falske pass.
NETTER
Jeg lar
nettene passere,
Og åpner
dører og vinduer for solen.
Jeg vil
at lyset skal gå gjennom rommet,
Og være
en fakkel på veien hjem.
Jeg ser
mine barn. De er stjerner
Som
passerer bak huset mitt.
De
stråler fra alle vinkler,
Og synger
om livet, om kjærlighet.
Jeg lar
nettene passere,
Og mitt
øyelokk er enda tungt.
Jeg
venter på den klare morgenstjerne
Og litt
kaffe til frokosten.
MØRKET
Når
mørket kommer
Og legger
et sjal over åsen,
Leter jeg
etter lyset
Som
flammer fra en blå brønn.
Natt
etter natt går jeg ute
Og ser på
de blafrende fakler.
Jeg
hilser mørket med lyset
Som
kaller med en modig stemme.
Det
tindrer stjerner i mørket,
Søyler
fra himmelbuen.
De lukker
og åpner sitt øye.
Snart ser
jeg speil i en vandrehall.
Der møtes
unge og gamle med stil.
De hilser
og favner som venner.
Det lyser
i gull over alt i dag.
De døde
er nå blitt engler.
SOMMER
Det er en
sommer for prosa.
Jeg
skriver poesi.
Jeg er i
utakt med de andre
Som tror
på selleri.
Jeg
spiser bare havrebrød,
Og drikker
vann.
Men frukt
er godt for helsen min,
Og bær,
og Møllers tran.
Sommeren
er musikk og lyd.
Jeg
spiller ikke selv,
Men hører
på de unge
Som stormer
frem
Med fiolin
og orgelsus.
REISE
Jeg
reiste i det blå.
De første
årene lot jeg håret vokse.
Mine
nærmeste fikk runde øyne.
Jeg ville
se hele verden,
Og hadde
nistepakke med.
Reisen
var lang, men jeg tok ingen bilder.
Jeg mente
det var nok å se.
En gang
skal jeg nok tilbake,
Men det
må gå noen år.
Jorden er
en magnet, og en aktiv vulkan.
Jeg reiser
for egen regning,
Og besøker
Amerika.
Jeg
reiser hele livet med fly og tog.
Og hver
dag er en reise,
For å
oppleve noe nytt.
Når hjulene
stanser
Er måne
blitt måne,
Og vinden
synger i li.
Byen har
sett sine beste timer,
Og menneskene
kryper i hi.
Men månen
er vakker.
Når
stjernene blinker
Og byr de
unge til dans,
Lyser
månen som et epletre
Med solmoden
frukt i september.
Og veiene
går mot jul.
Om dagen
er månen
Dekket av
et slør.
Om natten
danser den i nord,
I glade
godværsnetter.
Og snart
er det jul.
SISTE
KAPITTEL
Ikke en
spurv til jorden,
Ikke et
lite strå.
Alt som
tjener livet,
Skal gjenoppstå.
Mysterier
i jorden,
Som barn
og sovende kronblad,
Skal få
sin frihet igjen
Når solen
snur.
Jeg
smaker på lyset.
Hver
morgen er mitt navn
Som et
speil i speilet.
Det går
mot en ny vår.
 |
| Astrup-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar