INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.40-42)* S.Lauvaas

Sol i Parken-Ill.

40.

VAKKER

Du er vakker, og jeg vil se deg.

Jeg vil se deg vakker

Mellom alle andre mennesker

Som er vakre,

Og du vil kjenne at jeg er din for evig.

Du er en dråpe, en umulig dråpe

I det store havet. Det vakreste jeg har sett

Mellom alle mennesker på jorden.

For bare du er den eneste

Som forstår skriften i mitt hjerte.

Du driver meg til lengsel.

Og jeg forstår at jeg må røre ved deg,

Så verden kan bli ny.

Du er en engel med hvit kappe,

Og ditt smil får meg til å skjelve som lauv.

Du er vakker, som en stjerne eller blomst

Alle vil ha en del av.

Du er en del av meg, som vandrer hvileløst

Og søker det tapte paradis.

Du er mitt liv, pusten i mine årer.

Over alt er du den lykkelige drømmen,

Den vakreste av de vakre

Som rører ved mitt hjerte.

Du er som en flamme, min elskede.

Mine lepper brenner etter deg nå.

NATT

Når natten reiser seg, er jeg alene,

Og løfter mine armer til Gud.

Etter den urolige dagen,

Ser jeg frem til en rolig natt

Under himmelhvelvets lys.

Jeg lytter, og hvisker i søvne,

Mens engler svever i rommet

Og salver kropp og sjel, -

Til natten gjemmer seg bort

For en strålende morgensol.

41.

SNAKK

Jeg låner deg min drøm,

Mine bukser og sko.

Jeg låner deg min kjærlighet,

Så du kan bli rik.

Jeg låner deg mitt liv,

Så himmelen kan åpne seg,

Så alle kan se vinger av engler

Danse som levende lys.

Jeg løfter deg over jorden

Til en stjerne i natten.

Du er min robåt, mitt segl

Over de stormfulle hav.

EN NY DAG

En ny dag skal komme.

Når alle bølgerslag er stilnet,

Skal ditt liv få nye øyner.

Da vil forvandlingen skje på jorden,

Og alle mennesker vil kjenne

At Gud er kjærlighet.

Jeg ser livet i en revy, fra første dag

Til månen brenner i havet

Og fjellene blir til en askehaug.

Jeg får være på balkongen.

Der heiser vi flagg for visdommen i ordet,

Skaperordet fra begynnelsen

Som gav oss en ny dag.

ELV

Jeg flyter.

Der er mange som flyter,

Og elven kan vi ikke stoppe.

Vi er steiner i elven som slipes

For å tåle trykket fra en opprørt verden.

Vi er en dråpe i elven, mange dråper

Som skal fylle havet, 

Og en ny jord med fred.

42.

DU OG JEG

Du finnes og jeg finnes.

Det er så rart med det.

Vi flyter fra hverandre, og møtes

På et fjell i Peru.

Jeg kan ikke stoppe elven,

Og du kan stoppe

Den evige vandringen

Mot det ukjente paradis.

Du og jeg er lykkelige i strømmen,

For vi skal møtes igjen.

Du har mitt bilde med deg,

Og jeg har ditt bilde

Som en skatt i hjerte.

Hver natt ser jeg ditt ansikt i drømmen,

Og du ser meg som en engel

I nattens mørke gitter.

Når alt er slutt, og klokkene ringer,

Vil du og jeg finne hverandre

I et hellig tempel.

Og det er vår evige pakt.

DU

Jeg kjenner at du er til,

Og det virkelige livet kan fortsette.

Jeg er som en dråpe

Som får skogen til å vokse,

Og du får solen til å smile.

Begge er viktige brikker i spillet

Som pågår dag og natt

Til vi begge er i mål.

Du rører ved meg,

Og jeg rører ved deg.

Og jeg kjenner at vi er til for hverandre.

Det er godt å puste kraften.

Ordene beveger meg, og syner blir åpenbart.

Du er et levende bilde på kjærlighet

Mellom to mennesker, og en hel verden.

 

Olav Bjørgum-Ill.

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.37-39)* S.Lauvaas

IllustrasjonVest

37.

JÆREN

Jæren synger

Fra de brede slettene,

Fra åkerlapper og lyng.

Og himmelen synger over Jæren

Med lys og glade hender

Som stråler ned.

Vinden synger i steingarden

Som skiller gard og grunn.

Vinden jager med høye bølger

Over blå åker.

Her tramper båtene forbi.

Og Jæren synger for alle

Med og brudestas:

Velkommen hjem!

KJÆRLIGHET

Vår kjærlighet er stor,

Våre hender løfter seg i glede.

Alt er som et eventyr.

Tenk, vi lever i det vakreste landet.

Vise ord sier at skjønnheten kommer

Til sin tid. Alt skal åpenbares til sin tid,

Som skrevet står i Ordspråkene.

Ingenting er håpløst på jorden.

Den første påskemorgen ble kjærligheten

Til evige stråler som forvandler verden

Til en dyrebar skatt.

Barnet blir invitert av slekt etter slekt.

Kjærligheten viser seg i ord og gjerning.

Og himmelen dekker et festbord for oss.

Håp og oppmuntring, er ord på veien

Som gir styrke og trøst.

Alt har sin tid. Og vi skal arve velsignelsen,

Og vi skal få høste grøden,

Og vi skal ha overflod av alt.

Han som regjerer til slutt, er vår bror.

38. 

DAGEN

Stadig kommer denne dagen,

Og farer forbi

Som en gammel rev.

Dagen streifer mitt hus,

Og brenner sin signatur i oss.

Både kropp og sjel er prisgitt dagen,

Som seiler på usynlige skyer

Og løfter nattens lokk.

Det stråler av dagens glans

Inn i en forunderlig verden.

Dagen er nyttig for oss, og natten

Er som en sovepute.

Og vi samler krefter til en ny dag

I det mørke hvelvet av stjerner,

Som når oss med kjærlighet.

VARME

Dagen får min varme.

Jeg samtaler med dagen,

Og skriver ned mine mektige drømmer

Fra en silkebløt natt.

Dagen er min venn, som gir meg

Mer enn jeg fortjener.

Fra begynnelsen drar den oss mot kilden,

Som lyser i våre øyner.

Ordene varmer oss på veien,

Og holder kroppen våken.

Vi bærer dagen med oss så lenge vi lever,

Til engelen klipper snoren av.

DANSE

Å danse gjennom livet, er ingen kunst.

Men å finne seg selv, gir stor styrke.

Dansen er rytmen i kroppen

Og spranget ut i det blå.

39.

LIVET

Mitt liv er et levende bilde,

En lyttende kropp.

Å være seg selv med tusen tråder

I regnbuedrakt,

Setter avtrykk i verden.

Ditt liv er dine øyner

Som søker som sommerfugler

De søteste liljer.

Å være en nynnende bekk i fjellet,

Betyr at en ennå er til

Med lengsel og klarsyn.

MIN VEI

Der jeg går, kommer ingen.

Min vei er nær de andre

Som strever i samme retning.

Men der jeg går

Kommer ingen forbi, uten lyset og mørket.

Der ute bruser det endeløse havet,

Og jeg er alene på en holme.

Jeg er nær døden,

Men gir ikke opp.

Jeg lader batteriene for en ny vinter.

JEG ER

Det jeg vil, gjør jeg ikke.

Det store spranget til et annet hjerte,

Skremmer.

Jeg ser i speilet det endeløse rommet,

Og horisonten er en øy i havet

Med palmer og frukt.

Jeg er en lengtende sjel på veien

Fremover, og innover.

Jeg vil se det evige lyset

Før klokkene tier

Og jeg er alene igjen.

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.34-36)* S.Lauvaas

R.Larssen-Ill.

34.

DE DØDE

Hun døde i sin bønn.

Transporten var et mareritt.

Den vevre kvinnen var bare en av tusen.

Hvor går reisen?

Nazistenes kvelertak lammet nasjonen

Og mennesker tok selvmord,

I desperasjon om å komme vekk,

Bli ferdig med lidelsen.

De ba sikkert alle om å slippe unna

Denne uverdige krystallnatten,

Og skjulte sin identitet i navnet,

Mens krigen raste i gatene.

Hun døde, og mordet ble gjennomført

Kaldblodig, uten rettergang,

Og bøddelen unnslapp.

Han ber om nåde.

NYTT ÅR

Når dagene er borte

Kommer nytt år.

Og vi undrer oss over alt

Som spretter og gror.

Bak muren kommer en skjelvende plante

Som strekker ut sine hender

Med en enkel rose på toppen.

Den roper til meg.

Det er livet å møte de andre

Med et åpent hjerte,

Og gi av vår kjærlighet

Vennskap og vennlige ord.

Brått er det slutt,

Og vi kan ikke føye noe til livsveven.

Av alt vi har fått, står vi ribbet tilbake.

Men sjelen har et forråd av gull

Til evig liv.

35.

GLEDE

Nå gleder vi oss over natten,

Og atomene som får leppene til å hovne

Og vinen til å smake.

Vi gleder oss over livet

Som henger i en tynn tråd.

Så lenge det er dag gleder vi oss

Til natten kommer

Og gir oss en ny reisning.

Vi gleder oss over barnet som ble født,

Og alle barn i verden.

Gleden renner ut i kjærlighetens beger

Som alle får smake.

Vi gleder oss over natten

Som kommer med tusen lys

Og fletter oss til sine vinger.

KLOKKER

Kirkeklokker og andre klokker

Vet at jeg henger i en tynn tråd.

Livet er som en plante som trenger næring.

Og solen kommer inn til det innerste

Og gir meg et nytt språk.

Blåklokker og snøklokker og klokkelyng

Kimer i takt over hele jorden.

Og mine barnslige øyner kan leve i håpet

Om en dag å gå gjennom porten

Til det himmelske palass.

Vi er skrøpelige og avkreftet, til sengs

Etter en lang arbeidsdag.

Likevel skal vi få høre klokkene fra fjellet,

Og kjenne at vi er kalt til å elske

Alle søsken på jord.

Våre røtter finner vi i skriften som lyser

Og skriver navnet på vegger og tak,

Så vi aldri skal glemme bildet i speilet

Når vi våkner. Selv om vi er alene,

Er ordet vår evige trøst.

36.

I NATT

I natt kommer snøen

Tykk som en kappe av sølv,

Og fuglene er i skjul

Som en gammel bror.

I natt kommer lyset med vinden

Og stryker gull over bøen.

Alt mellom oss skal bli bra

Når vi får sovet ut.

Det vokser et håp i mitt indre.

I natt skal jeg opp

Og se stjernene i trær og lyng,

Som synger mitt navn.

VIND

Novembervinden rusler ute,

Og jeg går med små skritt mot grensen

Til et naboland.

Det er ingen flukt, fra min side,

Men vinden skjuler alle spor.

I den fargeløse dalen, opp fjellsiden,

Ser jeg flere hus.

Menneskene bygger sitt rede

Som fuglene, og søker ly for vinden.

Som et tre rager jeg,

Og blir ribbet for lauv og frukt.

Naken står jeg igjen i novembernatten

Som en bauta under himmelporten.

Jeg går med sorg og glede i ryggsekken

Og søker det tapte paradis.

Min lengsel er min første kjærlighet,

Som skal åpenbares i drømmer og syner

Før alle lamper er sloknet.

  

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.31-33)* S.Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

31.

KOM

Kom inn i sirkelen,

Kom inn i rommet med et morshjerte,

Kom til frukthagen,

Kom.

Kom til galleriet

Og bli en av oss.

Se bildene i teksten som lyser fra havet.

Se sjelens dype skatter

På en vegg av gull og sølv.

Kom til parken med andakt

Og slå av en prat med oss.

Kom til et måltid

Under solhimmelen,

Og elsk vårens musikk.

Kom, for dørene er åpne,

Og du er min venn.

Kom med ditt vennlige smil

Og la oss snakke sammen

Om bølger og hav.

Livet er så kort.

La oss binde søyler av kjærligheten,

Og elsk meg for den jeg er.

I morgen kan det være for sent.

Vi vet ikke når mørket faller

Og vi er bak forhenget.

ENGEL

Kom til min engel

Med ditt navn.

Kom med glede og sang.

Fryd deg i ordet som lever.

Engler sover ikke,

Men favner oss så lenge vi lever.

De messer et kjærlig bud:

At vi skal elske hverandre.

32.  

ELSKEDE

Min elskede er speil i mitt speil,

En stjerne i verdensrommet,

En drøm i vinden som flyr forbi.

Min elskede er min planet,

Hvor jeg føler meg hjemme

Og kan hoppe paradis

Og streife omkring fra morgen til kveld.

Min elskede taler til meg

Og leker med meg i parken,

Og følger meg over alle åser og fjell

Til ingen ser hverandre,

Og livet får en gyllen glans.

Hvem kjenner meg blant tusen,

Uten min elskede?

Alene i denne verden

Er jeg som en utgått sko,

Som en fugl uten vinger.

Min elskede holder meg våken,

Og gir meg sommerblomster og frukt

Til rette tid,

Og endeløse timer vi skal være sammen

På Hurtigruta til Kirkenes.

Jeg vil feire min elskede hele livet.

Stjernene synger navnet

Helt til jeg sovner.

DET VAKRESTE

Ja, hva er det vakreste i verden,

Uten et rent hjerte,

Uten ordet som gir visdom,

Uten den ene som er over alt

Og skaper alt nytt?

Men, når alt rundt oss forgår,

Da har vi ingenting igjen.

Vi er nakne og ensomme.

Vi roper etter en los

Som kan ta oss over havet

Til et nytt land.

33.

ORDET

Ordet, som vekker generasjoner

Fra dyp søvn, gå mellom oss,

Løfter oss høyere enn stjerner.

Jeg bønnfaller ordet, og ber for millioner

Som ennå ikke kan se klart.

Med et ansikt som lyser, går jeg inn i mørket

Og åpner boken

Så alle kan høre stemmen, navnet

Som roper i ødemarken,

Og på alle veier.

Ordet er gratis, helt gratis for alle

Som tar imot.

Og lyset skinner i mørket,

Og under skjer.

Sangen bruser i trekronene.

Vårens kraft seiler over alle mennesker

Som er åpne for ordet, som en gave

Fra kjærlighetens himmel.

LAVA

Hva makter dette ordet,

Denne lavastrøm.

Hva fører lyset med seg av kraft?

Ordet føder alt liv, og skaper.

Som en bekk fosser lavaen ut

Og bygger opp høye fjell

Fra jordens indre.

Som lavaen kommer fra det indre,

Kommer ordet som en pust

Fra tusen generasjoner

Og banker på vår hjertedør.

Ordet gjenskaper verden hver dag

Med solens kraft,

Og stråler over hele jorden

Som små barn.

De er som stjerner i landskapet

Og løfter oss som fugleunger

Inn i en ny verden.

Songe-Ill.

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.27-30)* S.Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

27.

ROPER

Både mørket og lyset roper

Mens jeg skriver brev til en stjerne.

Jeg tenker med lange armer

En vanskelig drøm.

Å leve i dette rommet,

Får meg til å ransake sjelen.

Og jeg skjelver i vinden

Når de roper mitt navn.

Der er noen som roper i millionbyen

Etter den ene som går forbi.

Og vinduene er åpne hele veien,

Så alle kan se min kropp.

De roper, og stirrer på mitt ansikt

Som synker stadig dypere,

Helt til solen kommer tilbake

Og gir meg et kyss.

MEG

Dette er meg.

Dette er min sang, mine ord.

Jeg skriver navnet.

Mitt hjerte skriver til alle

Som elsker poesi.

Jeg skriver om å være

På veien til Jerusalem.

Udødelig går vi her nede

Og lyser hver for oss,

Så øynene sprenges av glede

Over å være født.

Vi streifer langs veien

Og er en etterklang av Mozart.

Jeg hører stemmer fra skogen,

Og stillheten etterpå

Ta meg med til mystikkens verden,

Hvor jeg hører hjemme,

Og bli med til Jerusalem med sang.

28.

KART

Hun tar fingeren

Og peker på sitt land.

Hun byr meg en kopp te

Og forteller om de steinkalde vintre

Ribbet for fjell og skog.

De lange slettene våket over oss,

Og tok imot vårt frosne ansikt

Tidlig og sent.

Knoppene på de forblåste buskene

Var som et smil om våren,

Og alle hadde et håp

Om å slippe ut.

Hun vet ikke hvor lenge verden kan tåle

Dette som skjer bak murene.

Mennesker forsvinner

Som rustrøyk i vinden.

Men hvor blir de av alle

Som har levd under den kaldblåe himmelen?

Hvor ble de av?

Hun tar hånden min,

Og ber om nåde.

Men jeg er ingen fangevokter.

Det visste hun nok.

Og i det stemmen blir svakere

Setter hun i å gråte.

Det gjelder ikke oss nå lenger,

Det gjelder våre søsken.

Det jeg ikke forstår,

Vil en gang bli åpenbart.

Kanskje får jeg hilse på flere

Som har opplevd samme skjebne,

Og overlevd galskapen.

Deres kappe er som et sørgebånd

Over levende og døde.

Men verden vet ikke sannheten.

Den er grusom for noen.

Mennesker råtner levende

Og blir borte, som avskårne blomster.

29.

LEVENDE

Til tross for alt er Gud levende.

Alt det vakre rundt oss

Får en høyere dimensjon.

Jeg vet at jeg lever

I ydmykhet over ordet.

Det følger meg som en lykke på veien

Til blomsterhagen.

Når jeg ser meg rundt

Blir jeg forvirret og skjelver.

Jeg kjenner sorg over alle

Som er levende døde,

Som ikke kjenner sannheten.

Men søsken omfavner meg,

Og jeg kan selv omfavne noen

I den brennende sirkelen,

Der lyset aldri slokner.

Langsomt går det inn over oss

At vi må komme de fremmede i møte,

Så de ser at vi er medmennesker

Og har mye å gi.

VANDRING

Jeg vandrer i den kalde byen,

Og ser mørke smug

Som et skjulested for fattige.

Men alt er en revy. 

Jeg vandrer som en fremmed

Og opplever at jorden forsvinner

Under meg, og ensomheten roper

Fra alle ledd i kroppen:
Hvem er jeg? Hvor går jeg?

Livet er en vandring over de syv hav

Med bølger og dystre smug.

Men en gang vil jeg finne frem

Til det lovede landet.

Jeg har en drøm om å modnes

Som frukt i eplehagen,

Og at gullporten blir åpnet for meg.

30.

INGENTNG

Ingenting er nytt,

Alt kommer igjen.

Ingenting er sirkel eller bue.

Våre skjeve hornhinner beviser det.

Ingenting er som det var,

Eller som det kommer til å bli.

Alt går langsomt frem

Og baner vei for omfavnelse.

Vi tjener livet, og nøler ikke.

Vi søker lykken, og drives frem

Av en brennende sol.

Det er vellyst, vår ydmyke stolthet.

Ingenting er uten et hjerte.

Alt er et offer, en drøm om å bære

Verden med ord som forvandler

Og skaper på nytt og på nytt.

ALENE

Jeg er alene.

Der finnes ingen for meg

Som er god nok,

Som drikker fra kilden av lengsel

Etter stadig mer gull.

Jeg er alene gjennom alle byer og land

Og speiler meg i sol og måne.

Min magre kropp sover i ørkensand

Og våkner i brennende solskinn.

Jeg er en frukt av oasen

Som stadig holder liv i menneskene.

Jeg er alene på et høyt fjell

Og kjenner ingen Gud.

Likevel ber jeg om vinger

Så jeg kan fly tilbake.

Jeg kan ikke leve uten det lyset

Som opplyser verden til visdom.

Og under skjer hver dag rundt omkring

Så lenge frukten modnes i navnet.