HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.21-24) *Sigve Lauvaas

Høst i fjellet.-ll.

ENNÅ EN TID

Ennå en tid

Kan jeg holde hånden,

Og kjenne pulsen din.

Det er så enkelt å være til

Når alt fungerer,

At ordet arbeid er tidsfordriv.

Så lenge vi lever

Er hånden varm og god.

Det er dårskap å fortvile.

Ennå er tiden vår ønskekvist.

Vi får det nesten som vi vil.

Og jorden er vårt hjem.

Vi våkner en morgen,

Og kjenner at vi er sårbare.

Hastig glir solen bak alle fjell.

Det gjelder å leve nå.

Våre gjerninger er vevd i livet

Som kjærlighet, tro og håp.

BAK OSS

Den tiden som er oppbrukt

Ligger bak vår rygg.

Hver dag, hvert sekund

Legger vi rekvisita bak oss –

Så vi kan gå videre.

Altfor lenge har vi samlet,

Og prøvd å ta vare på gamle klær.

Men en ny tid krever forvandling,

Og nye klær.

BYGG

Bygg ditt liv,

Ditt livshus, din vei.
Om litt er det bruk for autostrada.

Det er viktig å bygge i lyset,

Mens vi ennå har tid.

En dag kan ingen bygg,

Når gradestokken går mot null

Eller livshjulet stopper.

Bygg ditt skip,

Så vi kan reise når dagen kommer,

Og vi er ferdig med alt.

Bygg med glede, med inderlig glede,

Så kjærligheten lyser.

Bygg større enn før, og vær våken

For kraften i lyset,

Som vekker menneskene til tro.

Bygg for fremtiden - så lenge du lever.

NÅDEN

Størst av alt er nåden.

At vi får noe ufortjent,

Kjenner vi på hver dag.

Vi lever i solens eventyrland.

Jeg ser lys og skygger i landskapet,

Og nåden er synlig.

Tilgivelse er toppen av alt,

Men nåden er livet.

At vi kan ta mørket bort,

At vi kan løfte noe større enn oss selv,

Forteller at noen står bak.

Det gir løfter om en ny vår.

HØST

Mørke høstkvelder

Med stearinlys, med varme i ovnen.

Vedstabler på vedstabler lyste

Som en arbeidsgjeng i skogen.

Jeg husker uhyggelige stormkast

Som tok vegger og tak.

Og folk foldet sine hender.

De lærte å rope på han som gir alt.

Høsten var en gave til folket,

Men også en tung bør.

Det havet gav i fisk, høstet vinteren

I forlis og vrak langs kysten.

Mørke kvelder etter kornhøsten

Var en rolig tid for noen.

Men ikke alle fikk smør på maten,

Og tiggerflokken økte mot jul.

MOLTEHØST

Å gå etter molter sent på sommeren

Var en stor opplevelse.

Flere bøtter - på oppmerket felt

På Hamarøy, er et kjekt minne

Fra ungdommens lyse dager.

Å vite hvor moltene var størst og best

Ble regnet for en hemmelighet.

Alle søkte dit for moro skuld.

Og nettene var lange på den tida,

Og ungdommen fant hverandre

I moltebærtua.

KROPPEN

Så langt har kroppen vært til hjelp

For andre enn meg.

Jeg tror nok dagene skifter med storm,

Når det er som verst.

Kroppen må tåle mye,

Men en mektig engel gir trøst:

Du skal ikke dø, du skal leve –

Og ri stormen fra Lindesnes til Røst.

Jeg er slave av klokka, av alt som skal skje.

Men snart vil jeg styre mitt eget liv.

Og min kropp er moden for det.

Jeg ser venner, og håper at alle må få det godt.

Min kropp er et tempel for ordet.

Jeg synger om nåde og trøst.

Jeg lever for andre i dag.

Det er livet.

SALT

Kyrne måtte ha saltstein.

De hadde bruk for mineraler og salt.

Også mennesker trenger en saltstein,

Et sted å hente visdom og kraft.

Salt i alderdommen er minner.

Det gir stråler av lys til å høre og se.

Vi må øve oss i å ta næring av ordet,

Som løfter menneskene opp.

I barndom og ungdom trenger vi salt

For å overleve i en vanskelig tid.

Som sauer, kyr og hester,

Må vi slikke i oss alt - for livet.

Poeblo Montanas-ill.