HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.33-36) *Sigve Lauvaas

Høst igjen-ill.

NÆRHET

Jeg er alene,

Og har ingen som varmer meg.

Jeg har ingen til å ro.

Jeg trenger et oljetre

Med grønne blader.

Jeg trenger arbeidsfolk

Til å bygge huset ferdig.

Jeg er alene, og trenger nærhet,

Og blomster i vinduskarmen,

Noen å åpne seg for.

Jeg sitter og ser syner

Fra begynnelsen.

Jeg går gatelangs og kjemper

Med en sang om frihet.

Jeg må overtale meg selv

Å reise ut med tomme hender,

For å oppdage virkeligheten,

Som toner natt og dag

I min nakne kropp.

REIS

Reis til de øde strender,

Opplev de små bygder –

Hvor folk bor spredt i landskapet.

Reis til ensomheten og mediter

Over ordet og lyset, veien og livet,

Som brenner spor

Og åpner kjærlighetens vindu.

Reis til de nakne fjell, -

Og se hvor vakkert alt er formet.

Tenk på lyng og blomster som venner,

Og snakk med Gud om alt.

LIKKELIG

Vi er lykkelige som bor

Ved Den engelske kanal, i havgapet,

Og kan se båter til og fra.

Vi er lykkelige som kan filme

Og drikke vin ved stranden,

Og blottlegge oss for hverandre.

Vi er lykkelige som ikke har grenser

For hvor vi bor eller lever,

I en verden av musikk og fly.

Hver regndråpe er en lykke,

Som solstråler i en vanskelig verden,

Der alt er under, eller eventyr.

JEG SPØR

Hvem kan elske en på

Nesten åtti kilo,

Og være dus med alt jeg skriver

Om løst og fast?

Hvem kan føle slektskap med en

Som kler verden med ord -

Som strømmer på som en foss,

Eller som manna fra himmelen?

Hvem er min bror,

Som kan forstå at jeg søker frihet

Til å leve mitt eget liv

I kjærlighet til lyset i ordet?

Og hvem kan gi energi og kraft

Til mine tynne bein,

Når det røyner på – i nattemørke,

Uten den ene?

GAMMEL

Det er et privilegium

For fjell og trær å bli gammel.

Den som lever i tretti år,

Har ingen alder for minneboken.

Gamle kirker pryder landskapet.

Og folk reiser jorden rundt

For å oppdage seg selv,

Eller en bit av Israel - i vår tid.

Det er et privilegium å stå i kø

Når navnene ropes opp, -

Selv om livet har vært vanskelig

Og vi har sporet av flere ganger.

Gamle hus og kulturlandskap

Har en egen historie å fortelle.

Som små barn og oldinger

Ser vi etter spor av engler.

Til kvelden, når fuglebrettet er tomt,

Ser vi etter lys til å lese Skriften.  

Det er en åpen bok for alle

Som lever i nåden – i vår tid.

GRØNN JORD

Over grønn jord

Går fyrster frem på rad.

De formaner, og bruker sverd.

De trosser lenker,

Og smir våpen til krig.

Vår grønne jord blir syk

Av makten som regjerer.

De bygger høye tårn og roper,

Så folk gjemmer seg. -

Jorden kan eksplodere.

FRIHET

Før malte ungdommene frihet

På tykke murer.

I dag sitter de på gjerdet

Og ser hva som skjer.

Alle kan erkjenne at verden krymper.

Vi vet mer om naboen,

Og har nøkler til internett

Og kan kommunisere.

Vi har frihet til å reise,

Men er bundet på hender og føtter.

Vi er kontrollert,

Og kan snart ikke trekke et kort

Uten at alle vet alt.

Vi har frihet til å gifte oss,

Uten å være gift, og kan leve sammen

Som mor og far, uten å elske.

Ekteskap er en bedrift for mange i dag.

Friheten hører til språket.

Slagordet er - frihet fra fordommer.

Men, vi kan aldri gi avkall på røttene,

Som gir livet mening og mål.

UTEN FISK

Uten fisk, kan vi ikke leve.

Uten naust, har ikke båten hus.

Og uten skipsverft

Kan vi ikke fiske på havet.

Alt er tilrettelagt for oss i dag.

Vi lever som pryd, men har ikke glemt

At fisken er vårt brød. Og noen må arbeide,

For at andre skal få leve.

Uten fisk, ingen fremtid.

Vi kan sende søknad om lykke

I et annet land. Men ingen ser morgendagen.

Kanskje vaker fisken rundt båten din?

Foto-ill.