HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.29-32) *Sigve Lauvaas

G.Halvorsen-ill.

TIMELØNN

Diktene mine har ikke timelønn.

De bare oppstår med kraft

Som en drift i blodet.

De meisler seg til skulpturer

Og lyser frem i dagen.

Noen har bind for øynene

Når de ser poesi som ferdige vers

I en bok eller på plater av gull.

De hisser seg opp,

Og mener det er tapt tid å lese.

Opphavsmannen sitter igjen som tigger,

Og er like rik eller fattig,

Men ordene holder ham i live

Og jager han til å skrive mer av alt

Som lyser på himmeltaket.

DIKT

Diktene mine er ikke treverk

Som råtner, eller blir for gamle.

De er fremskyndet som tegn i tiden,

Så folk kan tyde og smake

Som frukt om høsten.

En ensom sjel i månelys

Har gjerne noe å si, selv om ingen hører.

Ordene er som medisin, de favner

Og lyser veien som telefonstolper.

Her går jeg nå og dikter.

Fra havet samler jeg rekved.

Og i møte med folk observerer jeg

Det usynlige, det gåtefulle, usagte,

Som lyser og speiler seg i smil og tårer.

Det er solen som maler graset.

ELSKE

Jeg elsker livet så høyt,

Og ordene som brer seg som gras

Over hele kloden.

Jeg elsker varme hender og naken hud

Som landskap til en elsket venn.

Alt jeg elsker er strømmer av lys,

Et kraftverk som stadig lever

Og roper i tretoppene, overalt i rommet

Der menneskene bygger og bor -

Som mikroskopiske søyler

Mellom alt det skapte.

Jeg elsker fjord og fjell, åker og eng,

Og blomster som danser i hagen.

Jeg elsker mine sko, min hatt, og klær

Som er store nok til å fylle min kropp

Inn i sommerens glade latter,

Til en tidløs og kraftfull vår.

GRÅT

Jeg gråter med de svake,

Og har blitt kjær med noen der ute.

Jeg går omkring i parken

Og tråkker på lauv og greiner.

Graset gulner.

Jeg hører det hvisker: Hvem er du?

Har du noe å gi en fattig, en fyllik,

En evnerik bror eller søster

Som har falt av lasset?

Jeg gråter med de som gråter,

Og oppsøker Frelsesarmeen.
Jeg vil vise vei. Ordet er lys.

Jeg kan ikke løsrive skriften.

Alle har noe å gi.

PÅ HAVET

Vi klamrer oss til en lysbøye.

Vi tror vi skal klare det.

Og alle som tror - og ser lyset,

Vil finne sin redning.

Flere tusen dikter om knefall for havet,

Og det onde som bryter løst

Og maner til krig i rommet.

Jeg holder meg til lysbøyen

Og ser mot en åpen port

I De tusen sjøers land.

Før lærte vi nasjonalsangene,

Og vi kunne flere vers utenat.

I dag lærer vi å omstille oss

Til en ny virkelighet -

Hvor alle grenser er hvisket ut

Og menneskene går hånd i hånd

Med døden, – som høsten

I en forrykende storm.

ORD

Jeg frykter ord

Som taler sannhet,

Og elsker visdom over alt.

Men, ikke alt som fosser frem

Har verdi blant konger.

Ordene kommer som sølvklokker

Og forteller om tiden.

De borer hol i naturlovene,

Og dreper de vergeløse.

De glemmer å lytte til englene,

Som overvåker vårt liv.

NÅ IGJEN

Enda en gang må jeg fortelle om veidemannen

Som aldri fikk fred for mørket.

Det vekket han i skinnet av øyner

Som fortalte om livet,

At alt har sin plass, og alt har sin tid.

Nå igjen kommer høsten, og tusen hover

Klapper nedover fjellet.

Hestene forflytter seg, som fugler

Og inntar nye beitemarker.

Vi leter etter trygghet for de minste,

Og hjelper våre barn til et verdig liv i byen,

Der skyskraperne stiger

Og forteller om et hett boligmarked.

Vi er alle veidefolk i dette livet. Vi ser etter

En farbar vei, og et område vi kan beherske.

Vi kjøper oss tid, og selger arbeidskraften

Til tjeneste for andre - som vil leve lykkelig

Med pass og lommebok for en ny verden.

DETTE LANDET

Dette er landet fedrene bygde.

Her står vi ved røttene,

Og danner et nettverk over hele verden.

Vi vil ta vare på det beste som er skapt,

Men glemmer ofte de vennlige stuene

Som ønsket velkommen.

Dette landet med frodig landskap

Minner om mor og far, og søsken

Som elsket å være sammen med oss.

De åpnet sine hjerter og fortalte

Om livet – som en fugl kvitrer.

Alt er et eventyr. Livet er et under,

Et tegn på kjærlighet.

Høst-foto-ill.