 |
| Høst-ill. |
SKOG
Skogen
lever
Og nynner
i stillhet.
Lyset er
en gave
Som
farger jorden grønn.
Skogen
ser oss gjennom lyset,
Og møter
oss i døren
Som en
venn.
Kom til
skogen med ditt begjær,
Kom med
håp og lykke.
Sorgen
legges bort,
Og
kvernen maler korn i fossen.
Skogen
lyser i oss
Som tente
lykter, som øyner
På en
kald jord.
STILLHET
Vi måler
stillhet i skogen.
Her er
mye liv
Som
klynger seg til trær og blomster.
Og alt
har sin tid.
Vær
oppmerksom på stillheten,
Som
fyller oss med undring.
Stillheten
setter dype spor i menneskene
Som
vandrer på jorden.
Vi uttrykker
oss i stillhet,
Og har
ingenting å frykte.
Det er
målet for gode gjerninger,
At vi
skal elske hverandre,
Og verne
om livet.
FOR MEG
For meg
har høsten
Alltid
hatt en mening.
Den
fortryller oss
Og gleder
oss som barn.
Det
faller røde blad på veien,
Og jeg
ser vissheten,
At døden
er nær.
Jeg er
ribbet når høsten kommer,
Mine knopper
tørker inn.
Men alt
gull i fjell og vidder,
Blir
løftet opp til Gud en dag.
BEGRENSNING
For meg
er fornuften
En
innfløkt begrensning.
Vi klarer
ikke omstillingen,
Og er
forsiktige på glattisen,
Helt til
vi blir pålagt
Observasjon
på hospitalet.
Vi
begrenser våre ord,
Og roper
fra trange smug
Alt vi må
ettergi.
Vi må
våge å gå oppreist
Som et
godt eksempel.
Vær
derfor fornuftige, mine barn.
Så vi
løfter visdommen
Frem i
bevisstheten,
Så ingen
faller fra.
Det
gjelder å leve i lyset
Og kjenne
Guds plan.
BUSSEN
Bussen
var overfylt.
En dame
holder ikke ut lenger.
Hun
henvender seg til en gutt
Som bærer
en pinne.
Hva har
du der, spør damen?
Og gutten
kan stolt fortelle
Om en
maur - som er blindpassasjer
For
første gang.
Etter
noen stopp går gutten av,
Og damen
følger etter.
Tenk så
godt å få snakke ut
Om helt
hverdagslige ting.
Denne
gutten beskyttet mauren,
Og klarte
å redde damen
Som
nesten sprengtes
Av en
slitsom reise før jul.
Senere
kunne damen gå fritt i parken
Og se
etter folk og maur,
Og alt
som beveget seg på jorden,
Og
samtidig tenke på Gud.
EN
UTELIGGER
En
uteligger sover - når han sover,
Og hele
jorden er hans seng.
Men mest
av alt liker han å synge
Om
papegøyer og hovmodige folk
Som
svarer med nei.
De ser -
at jeg holder på å dø.
Men ingen
bryr seg.
Og ingen holder
meg med selskap.
Vinteren
reiser som en bekk,
Og våren
banker på med fuglekvitter.
STØY
Menneskene
støyer.
Blader
flyr, og virvler i luften.
Tiggere
kommer
Og
stiller seg opp på Karl Johan.
Sirkusplassen
er et vindu.
Og i
bakgårdene lusker hundene.
Noen
koster fortauet på morgenkvisten.
Å holde
byen ren, skaper mye støy.
Kirken
har åpne dører,
Og
fabrikken knirker på plattformen.
Men noen
må holde hjulene i gang.
Vi har så
mange å forsørge.
MIN SØNN
Min sønn,
du må ikke fortape deg i lyset.
Himmelen
er ingen drømmesky.
Vi må ha
tillit til Skaperen.
Menneskene
skal være et forbilde.
Din
ungdom er et forbilde
For
sannhet, godhet og visdom.
Du lever
ikke i syndens tomhet,
Men har
en lengsel – som din far,
Å se
virkeligheten bak lyset, bak bildet.
Min sønn,
du må hjelpe meg å be.
La
himmelen være en åpen dør for alle
Som søker
ditt navn, så jeg får komme inn.
|
| Høst-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar