HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.17-20) *Sigve Lauvaas

Nattskyer-ll.

STILLHET

Stillheten vokser i meg,

Som tankens kraft.

Og solen hvelver seg over meg,

Og fuglen flyr.

Det er høst i skogen,

Og bærplukkerne er ute

Så lenge det er lyst.

Det gjelder å sanke grøden

Før høststormen setter inn

Og havet brøler.

Stillheten lar oss gå i undring.

Vi speider de gamle fjell.

På høyden lyser en varde,

Og flagget er heist.

Her bor vi, og lengselen stiger

I takt med soluret.

Himmelen skyer til

Og nettene går i dvale.

Stillheten verner landskapet

Mot støy og støv.

I det blå rommet dekkes bord

For stjerner og Gud.

NATUR

Vær velsignet skog og trær

Og alt som lever

I pakt med en hellig vilje.

Lyng og gras dekker landskapet

Ved foten av menneskene.

Og Ararat lyser i blått, som en stige

Til kjærlighetens grønne portal.

HØST

En gul høst.

En natt med gule trær

Mot en åpen himmel.

En avhogd måne lyser,

Og gule stjerner blinker høst

Over jorden vår.

Det spriker i gamle trær,

Og ungskogen vokser i gull

I kalde høstnetter.

Og vestavinden stråler

Og tørker lauv, lyng og gras

Til en fykende, fargerik høst.

VANDRE

Jeg vandrer ved stranden.

Det suser i siv og gamle busker

Som har trosset klimaet.

Jeg vandrer i front til et nedarvet gods.

Her bodde kongens menn.

De hadde rodd sine siste åretak.

Her drog de båtene i land

Fergemannen kjenner historien.

Det svinger i galskap når folk sloss

For kvinner, gods og gull.

Her får jeg se havet med bred skulder.

Jeg vandrer mellom vrak fra skip,

Som ble levebrød for mange.

Nå seiler båtene fritt,

Og havet tar hånd om de døde.

STOR NÅ

Jeg er stor som mitt fødested,

Vevd med tusen bånd.

Min mor og far staket veien ut,

Så ble jeg skogens venn.

Jeg flyttet, og bygget mitt liv i fred.

Reisen gav utsikt og lengt.

Jeg skulle fortvile. Jeg måtte be:

Frels meg fra uro og hat.

Min drøm som liten gutt,

Var å reise med lysets kraft.

Jeg skulle tenke, jeg skulle fly

I kraften av et ord.

I dag er jeg bundet av kjærlighet,

Og pleier ordet som en skatt.

Sånn er mitt liv – en vev

Av stjerner og Gud.

DAG

Til slutt renner dagen,

Og stillheten senker seg.

Tjenestepiken går til sitt,

Og kjenner tilhørighet.

Jeg ser noe vakkert i denne piken

Som ofrer livet for andre.

Hun sier, det kommer en dag

At også jeg vil tjene noen.

Kanskje jeg skulle tenke mer

I denne underlige verden.
Tjenestepiken er vakker.

Jeg har oppdaget en skatt.

BUNDET

Bundet på hender og føtter,

Forklett med usynlig maske,

Går jeg med tanker – å være en narr.

Jeg tenner en lykt, og varmer

Mine frosne hender.

Jeg graver frø i jorden

Og klynger meg til en bjørk.

Jeg er bundet, men noen må se meg

Og ånde i rommet.

De skal fortelle om mitt engasjement

Og tro på livet.

Bundet av usynlige tråder,

Overveldet av lyset,

Kjenner jeg kraften som roper:
Jeg er din mor og far.

            

FIOLIN

En gang i uken møtes vi

Og spiller med hvite hender.

Fiolinen har strenger og bue

Som setter liv i huset.

Jeg spiller for mine kjære

En vuggesang for livet.

Vi må holde musikken frem

Som en kostelig gave.

Spill en gang i uken

For gamle og syke på hospitalet.

Da vil alle ha fremgang,

Og fiolinen vil vokse i verden.

Skyer-ill.