HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.37-41) *Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

TANKER I MÅNELYSET

Månen er vakt om natten,

Solen er dagens lys,

Og stjernene er mine kamerater.

Jeg elsker en verden av lys.

Vi borer i berg, og lyser

For å finne opphavet, begynnelsen.

Men ennå har ingen funnet gnisten

Som gav oss alt.

Barna dykker på skolen,

Men de kan ikke vise sin tro.

En lov i Norge formaner -

At skolen skal bygge broer

For ulike kulturer.

Hver med sin religion.

Månen er ikon i natten.

Og noen har reist dit med fly.

En mektig farkost stuper i rommet,

Og er tilbake til riktig tid.

BYFOLK

Byfolk, ikke gråt.

Bonden skal så og høste – noen år til.

Det kan bli mat nok,

Viss noen vil betale?

Dere trenger ikke fly fra vettet.

Noen må arbeide med gruvedrift og.

Men det er kornet som gir brød til verden,

Og bonden må få honnør for det.

ÅRSTID

Vårlandskapet lar seg ikke stenge ute,

Heller ikke en vakker høst.

Vi må ut å se lauvet, og kjenne duften

Av fruktbar jord.

Hver årstid har sine bilder og fasetter.

De ruller om kapp på pc og film.

Men mange mennesker lever i tomhet.

De har ikke oppdaget landskapet

Som en levende bok.

TRO

Iblant tror jeg på Amerika,

Med USA i spissen.

Jeg tror på åkrene i Midt-Vesten

Som et kornlager for alle folk.

Men iblant må jeg se til Russland,

Og de endeløse markene der,

Eller Ukraina – mulighetenes land.

Afrika og Kina har mennesker,

Men ikke nok brød.

Bare Israel kan forvandle ørken

Til paradis.

Det gjelder å ha en tro.

Da kan vi flytte fjell.

Jeg tror på en ny vår for verden,

Hvor menneskene kan leve i fred.

Iblant tror jeg på kjærligheten.

Det er grunnvollen for livet.

En tro som er bygget på fjellklippene,

Har ingenting å frykte.

ETTER STORMEN

Etter stormen kommer et nytt lys i rommet,

Og havet blir så stille.

Bekker og elver flyter fritt,

Og menneskeheten vokser på jorden.

Ingen ønsker å overta styringen,

Men alle stormaktene – og en del små stater

Vil gjerne styre verden.

De øyner et håp å dømme noen for alt.

Etter stormen må en finne hakke og spade.

Bonden sår og høster i sin tid,

Og åkrene blir grønne, og bærer frukt.

Flukten fra tidevannet er forbi.

Nå kan alle dyrke sin jordlapp i fred,

Og takke Gud for livet.

ØY I HAVET

Jeg elsker disse øyene,

Med noen lapper av jord

Der sauene beiter.

Og jeg elsker fuglene som hekker

Og skaper liv i kløfter og hyller,

Over et stormfylt hav.

Jeg elsker disse strender

Med tang og tare,

Som gir næring til industrien

Og folket på land.

Jeg elsker å reise fra øy til øy

Og kjenne vinden tute.

Her er så fredelig – at jeg kan drømme.

AVISER

Når avisen skriver

At en stor dikter er død,

Er det mye prat om været,

Om gravplassen, og de andre

Som hilser fra dypet av sin sjel.

Dikteren kommer nesten aldri til orde.

Han ligger i kisten og venter

På tunge klokkeslag – som forteller

At nå er reisen slutt.

Og nekrologen kan gå i trykken samme dag

Med overskrift: Tusen takk!

HISTORIE

Vår historie

Er en historie om fisken

Som kom på land,

Og alle båtene som drog ut

For å fiske.

Om pakkhuset og sardinfabrikken,

Kan mye fortelles,

Men alt er skrevet i historien,

Så ingen skal glemme slekten

Som rodde havet.

Men ennå strever mange der ute.

De søker lykken og lovpriser

En god fangst. –

Det er også skrevet i journalen,

At livet er krydret med vers

Om å elske de som venter.

Mot kveld lyser lampen på Obrestad.

Der bodde en kone med fem barn.

De lå våkne om natten.

En engel banket på

Med budskap om et forlis på havet.

Det var et syn, og en drøm om fred

For alle mennesker, et ord 

Om livet etter døden. 

TIL SLUTT

Livets krans er døden,

En gyllen ring.

Gi meg klare ord til svar.

Hva er den siste trengsel?

Hva er nådens skål?

Vi lever i en dunkel dis,

Og døden er i rommet.

Vi lever kun i dag.

Vi tilber lyset.

Snart øyner vi en evighet

Bak død og grav,

En krans for den vi er og var,

Et glimt av livet. -

Og lyset stråler klart i oss.

Det er kjærlighet.

LIVET

Livet har lært oss, og befalt oss 

Å gi alt vi har fått. -

Vi skal leve i sannhet,

Og prøves i ild og vann.

Vårt hjerte skal lyse for andre

Som en sol fra begynnelsen.

Og livet skal stige – og bli til en sky,

Før alt blir forvandlet.

O.Garborg-ill.

HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.33-36) *Sigve Lauvaas

Høst igjen-ill.

NÆRHET

Jeg er alene,

Og har ingen som varmer meg.

Jeg har ingen til å ro.

Jeg trenger et oljetre

Med grønne blader.

Jeg trenger arbeidsfolk

Til å bygge huset ferdig.

Jeg er alene, og trenger nærhet,

Og blomster i vinduskarmen,

Noen å åpne seg for.

Jeg sitter og ser syner

Fra begynnelsen.

Jeg går gatelangs og kjemper

Med en sang om frihet.

Jeg må overtale meg selv

Å reise ut med tomme hender,

For å oppdage virkeligheten,

Som toner natt og dag

I min nakne kropp.

REIS

Reis til de øde strender,

Opplev de små bygder –

Hvor folk bor spredt i landskapet.

Reis til ensomheten og mediter

Over ordet og lyset, veien og livet,

Som brenner spor

Og åpner kjærlighetens vindu.

Reis til de nakne fjell, -

Og se hvor vakkert alt er formet.

Tenk på lyng og blomster som venner,

Og snakk med Gud om alt.

LIKKELIG

Vi er lykkelige som bor

Ved Den engelske kanal, i havgapet,

Og kan se båter til og fra.

Vi er lykkelige som kan filme

Og drikke vin ved stranden,

Og blottlegge oss for hverandre.

Vi er lykkelige som ikke har grenser

For hvor vi bor eller lever,

I en verden av musikk og fly.

Hver regndråpe er en lykke,

Som solstråler i en vanskelig verden,

Der alt er under, eller eventyr.

JEG SPØR

Hvem kan elske en på

Nesten åtti kilo,

Og være dus med alt jeg skriver

Om løst og fast?

Hvem kan føle slektskap med en

Som kler verden med ord -

Som strømmer på som en foss,

Eller som manna fra himmelen?

Hvem er min bror,

Som kan forstå at jeg søker frihet

Til å leve mitt eget liv

I kjærlighet til lyset i ordet?

Og hvem kan gi energi og kraft

Til mine tynne bein,

Når det røyner på – i nattemørke,

Uten den ene?

GAMMEL

Det er et privilegium

For fjell og trær å bli gammel.

Den som lever i tretti år,

Har ingen alder for minneboken.

Gamle kirker pryder landskapet.

Og folk reiser jorden rundt

For å oppdage seg selv,

Eller en bit av Israel - i vår tid.

Det er et privilegium å stå i kø

Når navnene ropes opp, -

Selv om livet har vært vanskelig

Og vi har sporet av flere ganger.

Gamle hus og kulturlandskap

Har en egen historie å fortelle.

Som små barn og oldinger

Ser vi etter spor av engler.

Til kvelden, når fuglebrettet er tomt,

Ser vi etter lys til å lese Skriften.  

Det er en åpen bok for alle

Som lever i nåden – i vår tid.

GRØNN JORD

Over grønn jord

Går fyrster frem på rad.

De formaner, og bruker sverd.

De trosser lenker,

Og smir våpen til krig.

Vår grønne jord blir syk

Av makten som regjerer.

De bygger høye tårn og roper,

Så folk gjemmer seg. -

Jorden kan eksplodere.

FRIHET

Før malte ungdommene frihet

På tykke murer.

I dag sitter de på gjerdet

Og ser hva som skjer.

Alle kan erkjenne at verden krymper.

Vi vet mer om naboen,

Og har nøkler til internett

Og kan kommunisere.

Vi har frihet til å reise,

Men er bundet på hender og føtter.

Vi er kontrollert,

Og kan snart ikke trekke et kort

Uten at alle vet alt.

Vi har frihet til å gifte oss,

Uten å være gift, og kan leve sammen

Som mor og far, uten å elske.

Ekteskap er en bedrift for mange i dag.

Friheten hører til språket.

Slagordet er - frihet fra fordommer.

Men, vi kan aldri gi avkall på røttene,

Som gir livet mening og mål.

UTEN FISK

Uten fisk, kan vi ikke leve.

Uten naust, har ikke båten hus.

Og uten skipsverft

Kan vi ikke fiske på havet.

Alt er tilrettelagt for oss i dag.

Vi lever som pryd, men har ikke glemt

At fisken er vårt brød. Og noen må arbeide,

For at andre skal få leve.

Uten fisk, ingen fremtid.

Vi kan sende søknad om lykke

I et annet land. Men ingen ser morgendagen.

Kanskje vaker fisken rundt båten din?

Foto-ill.

HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.29-32) *Sigve Lauvaas

G.Halvorsen-ill.

TIMELØNN

Diktene mine har ikke timelønn.

De bare oppstår med kraft

Som en drift i blodet.

De meisler seg til skulpturer

Og lyser frem i dagen.

Noen har bind for øynene

Når de ser poesi som ferdige vers

I en bok eller på plater av gull.

De hisser seg opp,

Og mener det er tapt tid å lese.

Opphavsmannen sitter igjen som tigger,

Og er like rik eller fattig,

Men ordene holder ham i live

Og jager han til å skrive mer av alt

Som lyser på himmeltaket.

DIKT

Diktene mine er ikke treverk

Som råtner, eller blir for gamle.

De er fremskyndet som tegn i tiden,

Så folk kan tyde og smake

Som frukt om høsten.

En ensom sjel i månelys

Har gjerne noe å si, selv om ingen hører.

Ordene er som medisin, de favner

Og lyser veien som telefonstolper.

Her går jeg nå og dikter.

Fra havet samler jeg rekved.

Og i møte med folk observerer jeg

Det usynlige, det gåtefulle, usagte,

Som lyser og speiler seg i smil og tårer.

Det er solen som maler graset.

ELSKE

Jeg elsker livet så høyt,

Og ordene som brer seg som gras

Over hele kloden.

Jeg elsker varme hender og naken hud

Som landskap til en elsket venn.

Alt jeg elsker er strømmer av lys,

Et kraftverk som stadig lever

Og roper i tretoppene, overalt i rommet

Der menneskene bygger og bor -

Som mikroskopiske søyler

Mellom alt det skapte.

Jeg elsker fjord og fjell, åker og eng,

Og blomster som danser i hagen.

Jeg elsker mine sko, min hatt, og klær

Som er store nok til å fylle min kropp

Inn i sommerens glade latter,

Til en tidløs og kraftfull vår.

GRÅT

Jeg gråter med de svake,

Og har blitt kjær med noen der ute.

Jeg går omkring i parken

Og tråkker på lauv og greiner.

Graset gulner.

Jeg hører det hvisker: Hvem er du?

Har du noe å gi en fattig, en fyllik,

En evnerik bror eller søster

Som har falt av lasset?

Jeg gråter med de som gråter,

Og oppsøker Frelsesarmeen.
Jeg vil vise vei. Ordet er lys.

Jeg kan ikke løsrive skriften.

Alle har noe å gi.

PÅ HAVET

Vi klamrer oss til en lysbøye.

Vi tror vi skal klare det.

Og alle som tror - og ser lyset,

Vil finne sin redning.

Flere tusen dikter om knefall for havet,

Og det onde som bryter løst

Og maner til krig i rommet.

Jeg holder meg til lysbøyen

Og ser mot en åpen port

I De tusen sjøers land.

Før lærte vi nasjonalsangene,

Og vi kunne flere vers utenat.

I dag lærer vi å omstille oss

Til en ny virkelighet -

Hvor alle grenser er hvisket ut

Og menneskene går hånd i hånd

Med døden, – som høsten

I en forrykende storm.

ORD

Jeg frykter ord

Som taler sannhet,

Og elsker visdom over alt.

Men, ikke alt som fosser frem

Har verdi blant konger.

Ordene kommer som sølvklokker

Og forteller om tiden.

De borer hol i naturlovene,

Og dreper de vergeløse.

De glemmer å lytte til englene,

Som overvåker vårt liv.

NÅ IGJEN

Enda en gang må jeg fortelle om veidemannen

Som aldri fikk fred for mørket.

Det vekket han i skinnet av øyner

Som fortalte om livet,

At alt har sin plass, og alt har sin tid.

Nå igjen kommer høsten, og tusen hover

Klapper nedover fjellet.

Hestene forflytter seg, som fugler

Og inntar nye beitemarker.

Vi leter etter trygghet for de minste,

Og hjelper våre barn til et verdig liv i byen,

Der skyskraperne stiger

Og forteller om et hett boligmarked.

Vi er alle veidefolk i dette livet. Vi ser etter

En farbar vei, og et område vi kan beherske.

Vi kjøper oss tid, og selger arbeidskraften

Til tjeneste for andre - som vil leve lykkelig

Med pass og lommebok for en ny verden.

DETTE LANDET

Dette er landet fedrene bygde.

Her står vi ved røttene,

Og danner et nettverk over hele verden.

Vi vil ta vare på det beste som er skapt,

Men glemmer ofte de vennlige stuene

Som ønsket velkommen.

Dette landet med frodig landskap

Minner om mor og far, og søsken

Som elsket å være sammen med oss.

De åpnet sine hjerter og fortalte

Om livet – som en fugl kvitrer.

Alt er et eventyr. Livet er et under,

Et tegn på kjærlighet.

Høst-foto-ill.

HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.25-28) *Sigve Lauvaas

Høst-foto-ill.

VIND

Alle steder bærer vinden med seg

Planter og frø,

Som får lykkelige år i et nytt terreng,

Til vinden igjen river opp frø og planter

Så lenge solen snur

Og vi vandrer her nede på jorden.

Vinden bærer med seg mennesker

I store farkoster over alt,

Til velgjerningene blir oppdaget,

Og andre overtar.

Sånn er lykkehjulet så lenge vi lever.

Det går fra lengsel til profitt.

Og vinden holder hjulene i sving

Rundt hele kloden.

Stadig nye planter blir forflyttet.

Og nye røtter griper om seg om greiner

På et stort verdenstre, som nettverk

I veven av pc og bilder - som strømmer

Som lysstråler i luften.

VAKRE

Menneskene er vakre,

Og de formerer seg som kyllinger

Så lenge klokkene tikker.

De lever mellom fjell og fjord

Til den store gullmedalje,

Og utbrer sine fantasier og drømmer

Til å innta urskogen.

Menneskene egger hverandre

Til det kjedsommelige, 

Og spenner belte om livet.

De vil noe mer, og rir hesten

For å nå rundt hele verden

Med sin vev av tråder som forteller

Historien om å elske.

POESI

Velkommen. Poesien gror

Som løvetann på marken, som

Hjerteslag, og skjelver i vind.

Poesi er et brev til en ukjent

Og drømmer i samme bane

Og klapper hendene i fryd over livet

Som gir bygninger trøst.

Om tømmeret er godt, kan det stå

Til fullmåne. Og våren kommer tilbake

Som fugler og troll.

Velkommen, vil paven si,

Og er målløs når regnet slippes løst

Og stormen herjer Vatikanet.

KATRINE

Endelig kommer du til oss

Med hele din stas.

Som et sirkus kom du til byen

Og ledet an i oppløpet,

Så guttene ble lette på føttene

Og undret seg over dine fjærlette vinger.

Du er det øverste i dag,

Og en sverm av ektefolk følger i sporet.

De vil lære hvordan det er

Å flørte med kirken, og vinden som bærer

Ryggsøylen mot stupet.

Katrine er stas fra alle vinkler

Og bærer bud om en ny tid i underholdning

Og kirkeliv. Det er greit å vite

Hvor det bærer hen, når vi mister kontakten

Med alt vi har lært.

Nå lever vi som oldinger og kjøler ned

I en brennhet verden.

LYKKE

Det er en lykke

Å være den en i virkeligheten er,

Uten fremmed varemerke.

Å leve med på en voggende jord

Og speide langs elvebredden,

Stryke hendene langs husveggen

Og høre lepper av barn, -

Det er lykke for en gammel mor.

En kan ikke være skuffet over

Vikingtiden, hærtokter og rov i historien.

Lykke er å drømme forbi alle hinder,

Og kjøre for egen maskin

Mot en trøsterik strand.

GLEMTE ORD

Når glemte ord

Kommer for en dag,

Og vi ser oss i speilet

Som unge menn og kvinner,

Oppdager vi utrolige ting.

Det banker i brystet,

Og skjeggstubbene vokser villig

For den ene som gikk forbi.

Og vi vasker oss heftigere

For å se lekre ut med klesplagg

Ingen har sett før.

Glemte ord dukker opp

Og stuper som en tyngdelov.

Alt må frem i lyset.

Og vi hilser fra hjertet 

Nærhet fra kjærlighetens brønn.

LYKTESTOLPER

Det finnes lyktestolper langs veien

Som endeløse rader av engsoleie,

Lysår med perler i natten

Som forteller om kjærlighetens vår.

En eller to ganger går vi rundt vannet,

Som lyser i diamanter,

Og speiler melkeveien for oss.

Vi holder hverandre tett

Som glade barn i paradis.

Vi går langs disse lyktestolpene

Vinter etter vinter, og ser på snøen

Som flagrer i lyset og hvisker poesi

Fra en ukjent reise i ungdommen.

En eller to ganger kan vi forlove oss

Og tolke skrift og hjerter.

Men en dag er det alvor, og alt må klaffe,

For vi har bare en lyktestolpe igjen

Når alle andre lys er slokt langs veien.

EN BOK

De fikk en bok innbundet i skinn,

Og kirkekorset var malt i gull.

Det var en original gave

Fra et fremmed land – uten nærhet

Til de folkevalgte sin vilje.

Og i stuen dukket det opp roser

Fra ukjente kvinner og menn

Som ville gratulere – mens vi

Nesten ikke forsto språket – å velsigne

Den som velsigner Israel.

Foto-ill.

HØST IGJEN Poesi 2009-3 (s.21-24) *Sigve Lauvaas

Høst i fjellet.-ll.

ENNÅ EN TID

Ennå en tid

Kan jeg holde hånden,

Og kjenne pulsen din.

Det er så enkelt å være til

Når alt fungerer,

At ordet arbeid er tidsfordriv.

Så lenge vi lever

Er hånden varm og god.

Det er dårskap å fortvile.

Ennå er tiden vår ønskekvist.

Vi får det nesten som vi vil.

Og jorden er vårt hjem.

Vi våkner en morgen,

Og kjenner at vi er sårbare.

Hastig glir solen bak alle fjell.

Det gjelder å leve nå.

Våre gjerninger er vevd i livet

Som kjærlighet, tro og håp.

BAK OSS

Den tiden som er oppbrukt

Ligger bak vår rygg.

Hver dag, hvert sekund

Legger vi rekvisita bak oss –

Så vi kan gå videre.

Altfor lenge har vi samlet,

Og prøvd å ta vare på gamle klær.

Men en ny tid krever forvandling,

Og nye klær.

BYGG

Bygg ditt liv,

Ditt livshus, din vei.
Om litt er det bruk for autostrada.

Det er viktig å bygge i lyset,

Mens vi ennå har tid.

En dag kan ingen bygg,

Når gradestokken går mot null

Eller livshjulet stopper.

Bygg ditt skip,

Så vi kan reise når dagen kommer,

Og vi er ferdig med alt.

Bygg med glede, med inderlig glede,

Så kjærligheten lyser.

Bygg større enn før, og vær våken

For kraften i lyset,

Som vekker menneskene til tro.

Bygg for fremtiden - så lenge du lever.

NÅDEN

Størst av alt er nåden.

At vi får noe ufortjent,

Kjenner vi på hver dag.

Vi lever i solens eventyrland.

Jeg ser lys og skygger i landskapet,

Og nåden er synlig.

Tilgivelse er toppen av alt,

Men nåden er livet.

At vi kan ta mørket bort,

At vi kan løfte noe større enn oss selv,

Forteller at noen står bak.

Det gir løfter om en ny vår.

HØST

Mørke høstkvelder

Med stearinlys, med varme i ovnen.

Vedstabler på vedstabler lyste

Som en arbeidsgjeng i skogen.

Jeg husker uhyggelige stormkast

Som tok vegger og tak.

Og folk foldet sine hender.

De lærte å rope på han som gir alt.

Høsten var en gave til folket,

Men også en tung bør.

Det havet gav i fisk, høstet vinteren

I forlis og vrak langs kysten.

Mørke kvelder etter kornhøsten

Var en rolig tid for noen.

Men ikke alle fikk smør på maten,

Og tiggerflokken økte mot jul.

MOLTEHØST

Å gå etter molter sent på sommeren

Var en stor opplevelse.

Flere bøtter - på oppmerket felt

På Hamarøy, er et kjekt minne

Fra ungdommens lyse dager.

Å vite hvor moltene var størst og best

Ble regnet for en hemmelighet.

Alle søkte dit for moro skuld.

Og nettene var lange på den tida,

Og ungdommen fant hverandre

I moltebærtua.

KROPPEN

Så langt har kroppen vært til hjelp

For andre enn meg.

Jeg tror nok dagene skifter med storm,

Når det er som verst.

Kroppen må tåle mye,

Men en mektig engel gir trøst:

Du skal ikke dø, du skal leve –

Og ri stormen fra Lindesnes til Røst.

Jeg er slave av klokka, av alt som skal skje.

Men snart vil jeg styre mitt eget liv.

Og min kropp er moden for det.

Jeg ser venner, og håper at alle må få det godt.

Min kropp er et tempel for ordet.

Jeg synger om nåde og trøst.

Jeg lever for andre i dag.

Det er livet.

SALT

Kyrne måtte ha saltstein.

De hadde bruk for mineraler og salt.

Også mennesker trenger en saltstein,

Et sted å hente visdom og kraft.

Salt i alderdommen er minner.

Det gir stråler av lys til å høre og se.

Vi må øve oss i å ta næring av ordet,

Som løfter menneskene opp.

I barndom og ungdom trenger vi salt

For å overleve i en vanskelig tid.

Som sauer, kyr og hester,

Må vi slikke i oss alt - for livet.

Poeblo Montanas-ill.