 |
| Richard Larssen-Ill. |
27.
ROPER
Både
mørket og lyset roper
Mens
jeg skriver brev til en stjerne.
Jeg
tenker med lange armer
En
vanskelig drøm.
Å
leve i dette rommet,
Får
meg til å ransake sjelen.
Og
jeg skjelver i vinden
Når
de roper mitt navn.
Der
er noen som roper i millionbyen
Etter
den ene som går forbi.
Og
vinduene er åpne hele veien,
Så
alle kan se min kropp.
De
roper, og stirrer på mitt ansikt
Som
synker stadig dypere,
Helt
til solen kommer tilbake
Og
gir meg et kyss.
MEG
Dette
er meg.
Dette
er min sang, mine ord.
Jeg
skriver navnet.
Mitt
hjerte skriver til alle
Som
elsker poesi.
Jeg
skriver om å være
På
veien til Jerusalem.
Udødelig
går vi her nede
Og
lyser hver for oss,
Så
øynene sprenges av glede
Over
å være født.
Vi
streifer langs veien
Og
er en etterklang av Mozart.
Jeg
hører stemmer fra skogen,
Og
stillheten etterpå
Ta
meg med til mystikkens verden,
Hvor
jeg hører hjemme,
Og
bli med til Jerusalem med sang.
28.
KART
Hun
tar fingeren
Og
peker på sitt land.
Hun
byr meg en kopp te
Og
forteller om de steinkalde vintre
Ribbet
for fjell og skog.
De
lange slettene våket over oss,
Og
tok imot vårt frosne ansikt
Tidlig
og sent.
Knoppene
på de forblåste buskene
Var
som et smil om våren,
Og
alle hadde et håp
Om
å slippe ut.
Hun
vet ikke hvor lenge verden kan tåle
Dette
som skjer bak murene.
Mennesker
forsvinner
Som
rustrøyk i vinden.
Men
hvor blir de av alle
Som
har levd under den kaldblåe himmelen?
Hvor
ble de av?
Hun
tar hånden min,
Og
ber om nåde.
Men
jeg er ingen fangevokter.
Det
visste hun nok.
Og
i det stemmen blir svakere
Setter
hun i å gråte.
Det
gjelder ikke oss nå lenger,
Det
gjelder våre søsken.
Det
jeg ikke forstår,
Vil
en gang bli åpenbart.
Kanskje
får jeg hilse på flere
Som
har opplevd samme skjebne,
Og
overlevd galskapen.
Deres
kappe er som et sørgebånd
Over
levende og døde.
Men
verden vet ikke sannheten.
Den
er grusom for noen.
Mennesker
råtner levende
Og
blir borte, som avskårne blomster.
29.
LEVENDE
Til
tross for alt er Gud levende.
Alt
det vakre rundt oss
Får
en høyere dimensjon.
Jeg
vet at jeg lever
I
ydmykhet over ordet.
Det
følger meg som en lykke på veien
Til
blomsterhagen.
Når
jeg ser meg rundt
Blir
jeg forvirret og skjelver.
Jeg
kjenner sorg over alle
Som
er levende døde,
Som
ikke kjenner sannheten.
Men
søsken omfavner meg,
Og
jeg kan selv omfavne noen
I
den brennende sirkelen,
Der
lyset aldri slokner.
Langsomt
går det inn over oss
At
vi må komme de fremmede i møte,
Så
de ser at vi er medmennesker
Og
har mye å gi.
VANDRING
Jeg
vandrer i den kalde byen,
Og
ser mørke smug
Som
et skjulested for fattige.
Men
alt er en revy.
Jeg
vandrer som en fremmed
Og
opplever at jorden forsvinner
Under
meg, og ensomheten roper
Fra
alle ledd i kroppen:
Hvem er jeg? Hvor går jeg?
Hvem er jeg? Hvor går jeg?
Livet
er en vandring over de syv hav
Med
bølger og dystre smug.
Men
en gang vil jeg finne frem
Til
det lovede landet.
Jeg
har en drøm om å modnes
Som
frukt i eplehagen,
Og
at gullporten blir åpnet for meg.
30.
INGENTNG
Ingenting
er nytt,
Alt
kommer igjen.
Ingenting
er sirkel eller bue.
Våre
skjeve hornhinner beviser det.
Ingenting
er som det var,
Eller
som det kommer til å bli.
Alt
går langsomt frem
Og
baner vei for omfavnelse.
Vi
tjener livet, og nøler ikke.
Vi
søker lykken, og drives frem
Av
en brennende sol.
Det
er vellyst, vår ydmyke stolthet.
Ingenting
er uten et hjerte.
Alt
er et offer, en drøm om å bære
Verden
med ord som forvandler
Og
skaper på nytt og på nytt.
ALENE
Jeg
er alene.
Der
finnes ingen for meg
Som
er god nok,
Som
drikker fra kilden av lengsel
Etter
stadig mer gull.
Jeg
er alene gjennom alle byer og land
Og
speiler meg i sol og måne.
Min
magre kropp sover i ørkensand
Og
våkner i brennende solskinn.
Jeg
er en frukt av oasen
Som
stadig holder liv i menneskene.
Jeg
er alene på et høyt fjell
Og
kjenner ingen Gud.
Likevel
ber jeg om vinger
Så
jeg kan fly tilbake.
Jeg
kan ikke leve uten det lyset
Som
opplyser verden til visdom.
Og
under skjer hver dag rundt omkring
Så
lenge frukten modnes i navnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar