 |
| M.Skjelbred-ill. |
JEG
SKRIVER
Jeg skriver
navnet.
Hver dag
er en åpen bok.
Jeg
skriver veien og lyset,
Og samler
ved til et bål.
Tiden
skriver mitt hjerte.
Hele
jorden er vevd i tid.
Hvor
lenge jeg bor og kan skrive,
Vet bare
Gud.
Jeg
skriver med årvåkne hender,
Og føler
meg frem.
Små ord
dukker opp på veien
Og lyser
som blå fiol.
Jeg
holder av språket.
Det bærer
meg frem som lys.
Hver
morgen skriver jeg navnet,
Og takker
min Gud.
DETTE
Dette er
et åndsverk.
Ordene er
listet opp til tekst.
Himmelen
lyser på jorden
Og
velsigner barnet.
Vinduet
forteller livet.
Jeg viser
mitt portrett.
Alle
synger navnet og ordet,
Som
skaper tiden vår.
Dette er
dagen, den ene,
Som
skiller seg ut.
Som
mennesker er unike,
Er dagene
spesielle,
Et
skattkammer, poesi.
TEKST
Den
urolige vinden
Holder
meg fast.
Ordene
skriver mitt navn.
Fotspor,
stien, taler for seg.
Teksten
bretter seg ut
Som en
liljekonvall.
Det er
vår i mitt bryst.
Himmelen
lyser i stjerner.
Dagen
skal møte meg snart.
Med
fugler på brettet
Forstår
jeg et hemmelig ord.
Gud lever
i alt som lever.
BONDEN
Bonden
sår, ministeren
Skriver
en strøm av ord,
Og ser i
speilet.
Bonden
hviler i stillhet,
Og spør
etter noen som kan
Redde
verden.
Brød er
frelse fra hunger og krig.
Bonden er
nøkkelen til livet.
Ministeren
tenker.
Bonden må
gi av seg selv,
Som brød
fra jorden.
Det er
kjærlighet.
Ministeren
våkner i uår og frost
På andre
siden av havet.
Livet er
ikke en dans på roser.
Hvem kan
redde menneskene
Fra
hungrer, pest og død,
Uten
bonden og Vårherre?
JEG
SKRIVER
Jeg
skriver lys mellom permer,
Ord som
smiler, ler,
Hender
som arbeider
Med å
forme, modellere navnet.
Å elske
hører med i sangen.
Språket
bærer verdens millioner
Fra vugge
til grav.
Jeg
skriver handling, eventyr,
Sanser
livet på veien.
Fjellet
våkner, skogen lyser. Fugler
Titter
frem som blomster.
Stillheten
summer i tankens flykt.
Duer,
bier, hund og katt
Beveger
seg som livet, over alt.
Mine ord
er skyld i musikken
I min
stue, rundt et bord
Med ludo,
yatzy. Vinduet er åpent,
Og jeg
fanger inntrykk, ser en elv
Fra
fjellet, årer til et hjerte.
Vi ror og
seiler. Vinden bærer kroppen,
Føder nye
vinder, smelter is
Og bøyer
av mot natten. Språket tier.
Det er
skrøpelig for noen.
Men solen
gir kraft.
Brødet er
ord og lys. Navnet helbreder
Fra
sykdom, sult og krig.
Det er
kjærlighet. Det er livet.
ØRN
Havørn
flyr etter sitt bytte,
Og redder
sine barn.
Fremtiden
ligger i frelse
Fra
tomhet, løyn og ondskap.
Kjærligheten
smelter hjerter til lys.
DØDEN
Døden
puster i rommet.
Stillheten
puster,
Og alle
mennesker puster
Som gras
og lyng.
Døden har
sine porter vidåpne.
Mitt
vindu skuer døden.
Men livet
skal bo i meg
Som et
fyrlys på åpent hav.
Et lys
skal stråle i rommet,
Og det må
aldri dø.
Hvert
menneske trenger ordet
Som
skaper liv.
Døden er
en sann fiende.
Den
legger seg mellom oss
Og skaper
redsel
På veien
til Soria Moria.
SKOGEN
Skogen
synger.
Landskapet
speiler himmelen
Og lyser
med fjell og fjord.
Havet er
et ansikt med tusen øyner.
Skogen
vokser inn i barnet,
Og bøyer
seg i vinden
Hver
grein er hender i bønn for verden,
Som
sleper på en tung bør.
Skogen
lyser fra øst til vest,
Og gir
oss lys og varme.
Med
kjempetømmer bygges byer,
Og
mennesker finner hverandre.
Over
store hav går skip,
Og
trafikken i luften utvides stadig.
Tidens
ekko er en parodi:
Skogen er
hellig. Skogen må fredes.
|
| M.Skjelbred-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar