 |
| M.Skjelbred-ill. |
SKRIVER
Kroppen
skriver
Med
hender og føtter,
Øyner og
ansikt.
Huden
skriver vårt liv.
Vi løftes
og bæres
Av lys og
skygger
Til en
åpning i høyden,
Der
kongen bor.
Vi
stempler vårt navn
I marken,
i språket.
Vi lærer
å elske,
Og
skriver i timeglasset.
Kroppen
skriver som solen,
Elver og
bekker.
Det
myldrer av skrift.
Og nåden
er stor.
GRØNT
Vi
stryker vårt blikk over marken,
Vi
stryker hånden over trær og planter.
Lauvet er
grønt,
Og vi
føler et nærvær.
Vi hviler
i grønne enger,
Og
kjenner solen som en mektig pust.
Den
løfter graset, og skogen løftes
I et
majestetisk lys.
Landskapet
forvandles og speiles i grønt
Til en ny
sommer.
Og
fjellet lyser i tusen farger.
Jeg
erindrer min barndom.
FUGLENE
Fuglene
flokker seg på brettet.
De
største jager de små.
Og scenen
gjentar seg hver morgen,
Til det
blir vår.
Når lyset
slukkes forsvinner fuglene.
Og ingen
vet hvor de er.
Kanskje
de bor i hus og hytter som folk,
Eller i
gamle trær?
ALT
KOMMER FREM
Alt
kommer for en dag.
Også de
døde skal stå opp.
Jeg
ligger i min seng og tenker
På lys og
mørke, liv og død.
Der
finnes en reise for alle.
Vi
stryker over jorden – som en vind.
Vi lærer
av de vise om veien
Som fører
til paradis.
GRAVER
Jeg ser
på kirkegården.
Der er
stillheten. Og noen lys
Forteller
om lengsel og smerte.
Gjenbruksbutikker,
og gjenbruk
På
kirkegården, er normalt.
Jorden
skal romme alle.
Og åkeren
skal ikke forsvinne
Så lenge
der er folk på jord.
Men ingen
lever av brød alene.
Ordet og
korset lyser,
Og en
engel i gull, sølv eller bronse
Får
plass, med bønn om fred.
ORD
Ordet er
større enn navnet,
Men
navnet lyser i språket
Som en
lanterne på havet,
Som
varder langs veien til Soria Moria.
Ord er
som smørbrød,
Som
pålegg på maten.
Vi blir
stumme av ord som vrenges ut
Og
krenker vårt liv.
Ordene
synger, og vi synger med.
Ordene
løfter huset.
Kroppen
bæres av ord, av sang.
Vi flyr,
og ser ringer i vannet.
SKYGGE
Mennesker
skygger for ordet,
Og hus
står for fall.
Det skal
bygges en ny autostrada,
Og
kornåkeren må vike.
Vi kan
kjøpe brød i andre land.
Vi lever
av olje.
Hus
skygger for utsikten.
Jeg kan
ikke se havet, fjellet, fjorden.
Jeg er
isolert i min egen vugge.
Vi
trenger kraft for å leve,
Men
skygger for ordet,
Som er
sannhet.
Vind
feier over verden. Krig plyndrer
Og
skygger for barnet.
Høye
tanker blir lagt i grus
Og
ørkentrollet griper om seg.
Her er
snart ikke plass for mennesker.
Vi lever
i en robottid,
Uten
vindu og mål.
JEG LESER
De som
synger sammen i koret,
Sitter
gjerne rundt et bål
Og
snakker om livet.
Og alle
må spise seg mette.
Alle må
ha en kjærlig venn eller nabo
Som kan
stelle blomstene,
Når de
andre er på tur.
Jeg leser
om nerver, og folk
Som møter
veggen.
De
slutter å gå ut, murer seg inne,
Drikker
kaffe, ser tv
Og
glemmer å leve.
Det er
synd med alle barna
Som blir
meiet ned på sykehuset.
Noen har
bestemt at det er lov
Å klippe
strengen,
Uten å
bli straffet for det.
KLODE
Overalt
på jorden
Er en
fargeklatt blod,
Et teppe
av kreft og krig.
De
omtenksomme tenker
Som en
brannmann:
Ingen
røk, uten ild.
Kloden
tappes for krefter.
Jeg blir
svimmel av skam
- Over
våre egne –
Som ofrer
fedrelandet.
Terroren
sprer seg i verden.
Men ikke
alle forstår.
Snart vil
fjellene spy aske,
Og jorden
skjelver i angst.
|
| M.Skjelbred-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar